Skrevet av Sturla Nordbøe (sturla.nordboe@ytringen.no)

Svært få mennesker kjenner til at det finnes nikkel- og kobberforekomster i Nærøy, og det er heller ikke mange som har hørt om gruvedrifta i Gravvik først på 1900-tallet. De to gruvesjaktene ble gravd og skutt ut like ved gården Stangvika, innerst i den vestlige delen av Storvatnet. Den dypeste sjakta skal ha blitt sprengt 25 meter ned i fjellet.

Under selve prøvedrifta var det en god del mennesker som arbeidet på anlegget.

KORT EVENTYR

Det kan være flere årsaker til at det aldri ble noen permanent drift i gruvene. Selskapet som stod bak prøvedrifta brukte opp pengene sine, det var vanskelig å få til lønnsom drift i vegløse Stangvika og det kan ha vært at forekomstene ikke var så store som forventet. Dette er det ingen som vet noe eksakt om i dag.

Hos Bergvesenet i Trondheim er det ikke registrert forekomster av nikkel eller kobber på det aktuelle stedet i databasen, men dokumentene kan finnes i det historiske arkivet som fortsatt ikke er lagt inn i databasen, får vi opplyst hos Bergvesenet.

NORGE VAR STØRST

På slutten av 1800-tallet var interessen for kobber og nikkel stor mange steder i landet. Ved Hammerfest var det avdekket betydelige forekomster, og den store gruvedrifta der var blant annet årsaken til at elektrisitet og elektrisk belysning nådde verdens nordligste by så tidlig.

Også i Setesdal ble det oppdaget større forekomster, og Norge ble en ledende produsent av metallene inntil Canada overtok på 1920-tallet og det norske gruveeventyret falt sammen.

FRIGJORDE KAPITAL

Men virksomheten i Hammerfest var trolig årsaken til at interessen for kobber og nikkel også blomstret i Ytre Namdal, og ryktene om funn ved Storvatnet førte til mer konkret interesse. At aksjeselskapet for gruvedrift ble stiftet i 1904 var likevel kanskje litt tilfeldig.

Opplysningsvesenets fond var i 1904 svært interessert i å overta begge de to gårdene Horven østre og Horven vestre på Gråmarka. Eieren av Horven østre, Michael Horven, var ungkar og hadde utsikter til å bli skogvokter for Namdalens skogforvaltning. For ham var derfor ikke valget så vanskelig, han ønsket å selge. Eier av Horven vestre var Ditlev Danielsen, og sammen drev de to naboene saga i Horvafossen. Ditlev døde i 1904, og sammen med sønnen Kristian Horven bestemte enka Rønnaug (født Kristiansdatter Stangvik) seg for å selge. Ifølge Nærøy bygdebok III ble begge gårdene solgt for 44.000 kroner.

Otto Horven flyttet fra Fjær og overtok som forpakter av gården Horven østre i 1905, og både Otto og Kristian Horven fortsatte som forpaktere av hver sin gård for staten. Kristian kjøpte sin gård tilbake i 1922, og Wilhelm Horven - Ottos sønn - kjøpte tilbake Horven østre i 1928.

KRISTIAN SATSET

Etter salget til staten ble både Michael og Kristian svært velstående. Michael fikk verv i Kolvereid Sparebank, og det sies også at han skal ha vært med og reddet banken i en økonomisk krise. Faktisk var skogvokteren Michael Horven så velstående at han som en av svært få hadde tittelen «rentenist» i datidens få telefonkataloger. Michael bodde i Horven helt til han i 1921 kjøpte hus på Kolvereid og flyttet dit. Dette huset står forresten fortsatt like ved fotgjengerundergangen på Kolvereid, og det var avertert til salgs nylig.

Naboen Kristian Horven valgte å bruke sin nye formue på en annen måte, og han skulle altså bli mannen bak Jensnesset og Stangviks Nikkel- og Kobberkisforekomster. Det ble sagt at spesielt forekomstene av nikkel skulle være store i Stangvika, og dette var nok noe av årsaken til at mannen fra Gråmarka valgte å satse så tungt på prøvedrifta. Men det gikk altså ikke bra, og Kristian Horven tapte kapitalen på prosjektet.

KALK OG GULL

Siden har det ikke vært noen aktivitet i skjerpene vest for Stangvik-gården. Området skal også ha betydelige forekomster av kalk. Prøver som er tatt - trolig på 1950-tallet - viste 90,4 prosent «kullsur» kalk.

Heller ikke kalksteinsforekomstene ble funnet drivverdige den gang, og årsaken til dette skal være at Storvatnet skilte området fra riksvegen. Kalkforekomstene ble imidlertid beskrevet som sjeldent «reine», ifølge lokalkjente.

På folkemunne i Gravvik ble det også sagt at den kjente gullåra i Kolsvika i Bindal strakte seg under sjøen og helt til Gravvik. En geolog Ytringen har vært i kontakt med tviler sterkt på sannheten i dette ryktet. Det skal ikke ha vært så uvanlig å lage slike «vandrehistorier» når det gjaldt gullfunn også andre steder i landet på den tida.

EN NY RUNDE?

På dagens elektroniske kartverk er ikke funn av nikkel eller kobber ved Storvatnet registrert. Ifølge geolog Arve Haugen i Bergvesenet er det ført opp sju interessante funn i Nærøy, og disse dreier seg om grus og kalk.

De enorme grusforekomstene i Storbjørkåsen på Kolvereid er selvsagt nevnt, og det samme er de store kalkforekomstene i Hestvika. Haugen opplyser som nevnt at de gamle arkivene foreløpig ikke er lagt inn på data, så det er godt mulig at det finnes dokumenter om forekomstene og prøvedrifta i Stangvika.

- Men jeg må innrømme at jeg aldri har hørt om det, sier han.

Geologen synes imidlertid at opplysningene Ytringen kommer med er svært interessante.

- Kan det bli aktuelt å vurdere stedet igjen?

- Det er vanskelig å si, men det kan være interessant å studere opplysningene nærmere når vinteren nå kommer, sier Haugen.

Stangvika. Bilde fra Nærøy bygdebok.

Kilder:

Norges Bebyggelse Nærøy Bygdebok II Nærøy Bygdebok VI Bergvesenet Gunnar Stangvik Reidar Bergslid